Rita Jacobsen

14. januar 2016 · 

Ja, jeg skrev dette i 2016 og poster det først nå. Om PTSD, kompleks posttraumatisk stress lidelse. Sånn er livet for både bloggskriveren, meg og mange, mange, mange andre. Bloggskriveren beskriver lidelsen veldig godt i dette innlegget. (Klikk på Rinas lenke under og les hvis du vil.) Vi er sterke som bjørner men samtidig i 100 % alarmberedskap, alltid på vakt og lettskremte som verdens mest sensitive mus. Denne sykdommen vises sjeldent utenpå, men man blir bare så utrolig sliten av den. På mange måter tror jeg at fysisk sykdom er lettere å snakke om enn "usynlige" sykdommer og det er en av grunnene til at jeg drister meg til å dele med dere. Hvorfor skal det være så tabu, selv i 2018? Vi ønsker jo åpenhet, gjør vi ikke? Det finnes masse info på nett om PTSD, både den komplekse typen og den "enkle" PTSD som er mer vanlig hos mennesker som har fått et enkeltstående traume i f.eks. krig. 

Bladet er tatt fra munnen, katten er ute av sekken og jeg gjør alt som står i min makt for å lære om og trene på måter å regulere og dempe varslingssystemet mitt og vet at det finnes hjelp å få for alle som ønsker det. Ja, det finnes hjelp, man kan lære seg metoder og teknikker som kan dempe "alarmen", men min erfaring etter å ha levd i 55 år er at dette er noe jeg må leve med. Det er utopi å tro noe annet. Og vær så snill, - ikke si BØH til meg uten å forberede meg først.. ;) (Skal, skal ikke, skal….. jo, jeg skal dele dette!!) Vekker dette spørsmål hos deg, så ikke nøl med å spørre. 

Jeg har fått tillatelse til å dele dette blogginnlegget av kvinnen som har skrevet det. Tusen takk, Rina.

http://www.ba.no/telys-forte-til-full-utrykning/s/5-8-249432 

Denne artikkelen stod i Bergensavisen her om dagen
Og AKKURAT sånn er det å ha ptsd, komplekst posttreumatisk stressl

Varslingssystemet i hjernen jobber på høygear, på overtid
Det sender ut varsler i hytt og pine, når de oppdager noe som kan minne om noe farlig

En stemme, ett bilde, en mann som ligner
noe jeg ikke aner hva er..
fordi når det skjedde var jeg for liten til å huske
-eller for redd
Alt kan føre til full utrykning av frykten

Og fornuften, den skjønner ingenting
For når disse tingene, de som er grunnen til alt, skjedde
-Da var fornuften skrudd av. Den lå og sov...

Forbindelsen mellom fornuften og varsleren er skrudd av
Den er borte

Det er nemlig dette urinstinktet vårt som varsler
Dette instinktet som får deg til å løpe når du møter en bjørn.
-uten å analysere så mye først..

Mitt varslingssystem er bare blitt litt overivrig
Nettopp fordi det i så mange år var så mye som faktisk var farlig
Hele tiden!

Så det nytter ikke å VITE at ting ikke er farlig lenger
Det nytter ikke å si:
"Ta deg sammen"
"bare fortell deg selv at det ikke er farlig lenger""
"prøv nå å komme over det der"
"Fortsett livet og glem det som skjedde"

For forbindelsen mellom den delen av hjernen som forstår det
Og den delen av hjernen som starter brannalarmen
FInnes ikke!

Og det finnes ingen medisiner som kan få den til å funke
Men med masse arbeid, masse masse tid og tålmodighet
Så kan man lage nye stier, lage små veier 

Så etterhvert vil kanskje varsleren roe seg ned
Men enn så lenge..

Er det hver dag full utrykning pga ett telys... 

13/4-2013

Aftenstanker..

Det har vært en fin kveld etter en rik dag. Jeg følte for å gå en tur i kveld for å nyte siste rest av soldagen før regner kommer. Jeg gikk mot vest, mot solnedgangen - nedover til den store kirkegården som ligger ved sykehusområdet. Like nedenfor Kvinneklinikken. Død - liv. Liv - død. Som for meg er ett og samme. Overganger. Innpust, utpust. Utpust, innpust.. 

På den kirkegården jobbet jeg noen sesonger i min pure ungdom og der har jeg tatt farvel med kjære som var ferdige med sitt jordeliv.

Det var vakkert, fredfylt, - noen graver hadde lykter med tente lys. Lysende gule påskeliljer sto i sterk kontrast til de massive gravstenene. Jeg passerte mine barns oldeforeldres grav. De som var borte lenge  før mine barn ble født..

Fugler kvitret travelt i kveldingen, og jeg var trygg..  og alene, det jeg kunne se.

Jeg kjente etter om jeg var redd. Jeg var ikke det. Jeg hadde vært litt redd hvis jeg hadde gått på veien nedenfor kirkegården der jeg hørte noen menn som kranglet. Jeg valgte stiene innenfor de vakre smijernsgjerdene..

Der og da på den store, fredelige kirkegården var det minnestener over levd liv, vårtravle fugler og meg. Jeg hadde ingen følelse av at noe var skummelt eller skremmende. 

Og jeg kom til å tenke på et dikt jeg er veldig glad i.

-------------

Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der.
Jeg sover ikke
Jeg er de tusen vinders blåst
Jeg er snøkrystallers frost.
Jeg er morgensol i duggvåt eng
Og høstregnet som væter kinn.
Når du våkner opp i morgenstille
Er jeg de tusen fuglevingers sus.
Når du sovner inn i nattens silde
Er jeg de milde stjerners lys.
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der.
Jeg døde ikke.. 

--------------

Slik følte jeg det. De døde ikke, de er. Vi dør ikke, vi er. 

Jeg vandret tilbake forbi Årstad kirke som er så vakker. Forbi Kvinneklinikken og de andre sykehusbygningene til jeg kom til Hudbygget. Solen hadde gått ned og i mørket så jeg opp på Ulrikens topp der det lyste i rødt til blått til grønt. Et vakkert syn mot den indigoblå himmelen. Da jeg ringte på ringeklokken slik at noen kunne låse meg inn kom det et ambulansehelikopter i lav høyde rett over meg klar for landing på den store, nye landingsplassen ved Sentralblokken. Jeg så rett opp i helikopterets gule metallbuk, holdt meg for ørene for den høye, roterende lyden og tenkte et øyeblikk over kontrastene mellom stille og storm, storm og stille. Livets brå skiftninger.. 

--------------

Hudhistorie!

Det er mye man kan bruke en blogg til, f.eks. til å ta vare på gamle minner. :)

I mars 2013 ble jeg akutt innlagt på Haukeland sykehus, Hudavdelingen,  med et alvorlig eksemutbrudd over mesteparten av kroppen. De tok godt vare på meg og pleiet meg etter alle kunstens regler. Det ble et opphold på ca 7 uker. De siste par ukene var jeg såpass at jeg kunne gå turer i vårværet og ta meg noen svippturer hjem til Os. Jeg hadde bilen med meg under hele oppholdet og den var grei å ha da. :)

Det ligger noen Facebookinnlegg rundt om som jeg har lyst til å ta vare på.  Kanskje noen får noe å fnise av. ;)

"Parkeringsopplegget på Haukeland sykehus og jeg er ikke perlevenner! Mye surr........   og det er vel strengt tatt ikke andre sin feil, men en kombinasjon av lettstressa meg full av kortison (kamp/flukt-hormon i pilleform) og parkeringsansatte som har jobbet her i en mannsalder og som blir irritert hvis man ikke helt oppfatter det de mumler og tenker med én gang. ;)  

Jaja, etter en slik økt i dag skulle jeg tilbake til bilen som sto parkert under tak ved Sentralblokken,  (ikke langt fra der jeg og bilen sto bom fast på midtrabatten på lørdag), og da jeg skulle kjøre fant jeg ikke lommeboken. Så - ut av bilen med meg, tilbake til parkeringsmannen som ikke hadde sett den, --- full fart gjennom striregnet ned på Hudbygget, opp trappen tre etasjer til rommet mitt - ingen lommebok! Tilbake igjen til bilen, satte meg inn og tok en ekstra titt og der lå den - under passasjersetet! Puh! 

Så kjørte jeg ut og gjennom krysset mot Danmarksplass. Da hørte jeg et smell og kom på at jeg hadde lagt min stormsikre og tunge vrengesikre paraply  på taket før jeg kjørte! (Metallkaffekopper, mobiler og paraplyer og sånt pleier å havne der!) Jeg måtte kjøre videre til første busstopp, kjørte bilen inn i busslommen, satte på nødblinken og løp tungpustet tilbake mot krysset. (jeg kjenner at formen er laaangt fra det den var for fem uker siden!) Der lå paraplyen nær midtlinjen i veien som var sterkt trafikkert! Jeg smatt ut i en luke med livet som innsats, plukket opp paraplyen, smatt inn igjen og løp ned til bilen - våt som en kråke og med adrenalinnivå som en... (nå kom jeg ikke på noe som har ekstremt høyt adrenalinnivå)... :-/ Det var i hvert fall veldig bra at Bergens tyngste paraply ikke traff ruten på bilen bak da den falt fra biltaket! 

Men - alt gikk bra, og nå sitter jeg i pyjamasskjorten - med alle knapper intakt (.. tror det er første gang, fordi får man utlevert en pyjamasjakke med mer en to-tre knapper i er man superheldig!.. :)  ) og nyter siste kvelden som pasient. Nysmurt, brun (rosa?) og eksemfri! 

Syv uker har gått som en røyk. (Ja, jeg husker hvor lang tid det tar å røyke en røyk!) Jeg er takknemlig for all god hjelp, men håper og tror at det er første og siste gang jeg trenger innleggelse her..    :)"

Fordi jeg elsker deg

Vestlendingen, - selveste Ottoen!

Jeg ble så glad da jeg så dette programmet som nå er laget om Ottoen. Han er et menneske jeg har "kjent" siden jeg var barn. Kjent på den måten at når jeg var på bytur traff jeg ofte på ham der han kom gående gående med sykkelen sin. Han så ned i asfalten dengang også. Jeg tror aldri han så på meg, men jeg så alltid ham. Jeg traff ofte på han og den gamle mannen med brannskjerfet, hvis dere husker ham? De to og flere til har vært med på å gjøre Bergen til Bergen for meg. De fine fargeklattene som skiller seg ut fra mengden og derfor blir lagt merke til. Byens originaler, som de kalles, og det må jo være en kompliment. Det står til og med om ham på Wikipedia! :)

Det var så kjekt å endelig få høre stemmen hans, se ansiktet ordentlig, glimtet i øget, som vi sier her, smilet- få et lite innblikk i hvordan har har levd og lever sitt liv. En lun og god mann. Jeg tenker nå at jeg skulle ha sagt hei da jeg traff ham for 10-20-30-40 år siden. Men - dere vet. Ottoen så ned, dengang også, så det var ikke så lett for en litt beskjeden jentedame å ta kontakt.

Det er så fint å høre ham fortelle om sitt liv. Ingen klager, men lun mimring. Takk, Otto. Jeg forsto det sånn at du ikke er så mye ute og går lenger, men hvis jeg møter på deg i byn' vil jeg si hei. Jeg håper jeg får muligheten. Uansett - tusen takk for at du er du!

Og takk for mangfoldet. Som komponisten og musikeren Ole Hamre definerer det: "Mangfoldet er summen av oss alle", og det er sant! Hjelpe meg, så kjedelig det hadde vært uten det.

 Link til programmet ligger nedenfor. Trykk, trykk!

 Vestlendingen (Dessverre finnes ikke dette programmet tilgjengelig lenger)

På selveste juleaften 2016 sovnet Ottoen inn. Jeg og sikkert de fleste bergensere m/flere sørget da han dro videre. Som bergensere sier; Bergen - byen i mitt hjerte vil jeg føye til Ottoen - i våre hjerter. <3

Han fikk Norges flotteste gravstein og det fortjente han!

Om meditasjon, mindfullness og visualisering.

For et par-tre-fire år siden gikk det et program på dansk tv om meditasjon. Jeg har lest mangt og mye om meditasjon tidligere, men dette programmet viste til forskning, noe som gir det ekstra tyngde. Jeg skrev ned alt som ble sagt fra dansk tale til norsk skrift fordi jeg hadde lyst til å ta vare på denne informasjonen etter at tv-programmet ikke var tilgjengelig mer. Jeg er kanskje overmåte interessert i både meditasjon og lignende og så elsker jeg jo å skrive på tastatur, da, gammel skriver som jeg er.

At jeg fant det igjen nå, gir meg gnist til selv å meditere oftere enn jeg har gjort den siste lange tiden.

Programmet ble sendt på Nrk Puls en tid senere, men jeg er ikke sikker på om de sendte den danske utgaven eller om det ble laget en norsk versjon.

Hvis noen har interesse, tålmodighet og glede av å lese dette - vær så god! Forskning viser at meditasjon faktisk kan gjøre en stor, positiv forskjell i ens liv.

Notatet finner du ved å klikke på linken under:

Sjel og vitenskap - notat

Hei igjen! 

Tre år har gått siden forrige blogginnlegg. Vi er alle tre år eldre og mangt har skjedd siden sist. Det forrige blogginnlegget mitt lyser i oransje, men denne våren, våren -15 er mer lysegrønn. 3. mai, 13 grader ute og det har vært en strålende solskinnsdag i Os. En venninne og jeg har gått en flott tur langs sjøen. Vi fant en flott badevik der jeg vasset og hun dyppet hele seg. Av med buksen og sole vårbleke ben. Herlig! Vi deler interessen for alt som vokser og gror, vi er som barn der vi smaker, snuser,  plukker og sanker stein, urter, rekved, undring, inntrykk, gleder og dype og mer overfladiske diskusjoner og filosoferinger. Det er godt å ha en venninne som henne. Hun er en av mine kjære søstre i ånden og jeg har kjent henne i sytten gode år.

På vår tur i dag fant vi dette i skogen. Vi stoppet og undret oss over hva i all verden det kunne være for slags sopp - og NÅ? Det er jo alt for tidlig for sopp. Vi pirket i den med en pinne………….og herremin……….. vi hadde nok glemt brillene våre hjemme ( ! ) - ja, dere ser vel hva det er? ;)

En annen viktig og stor ting er at jeg har har flyttet sammen med kjæresten min i et stort og herlig hus. Den eldste delen er fra 1939 og det ble påbygget i -89. Det er mye å gjøre i både hus og hage, men vi får ta det pø om pø. Han er handy, jeg er assistent. ;) Vi stortrives og har det godt her.

Og sist, men ikke minst - vi har fått et barnebarn til! Lille, vakre Marie som blir ett år 12. juni! <3 Med henne og Kristian og mine bonusbarnebarn er det til sammen syv stykker! Vakre, små mennesker som vi gleder oss til å følge videre.

Vi er rike og jeg er ydmyk og takknemlig!

Det var det jeg ville dele i dag, og det var godt å vekke bloggen fra dvalen.

Ha en vakker søndag videre. <3