Smått og stort på en mandag..

Det har vært en finfin dag. Begynte på Malekurs i regi av Frivillighetssentralen og vi har kost oss masse. Jeg malte et bilde som ble todelt faktisk. Ren fantasi og lek med farger, egentlig.

I kveldingen da jeg kom hjem måtte jeg jo rundt i hagen og hilse på smått og stort. Sånt kan ta tid- ja, ca to timer tok det. Først måtte jeg se på salaten i pallekarmen og plukke inn en bukett. Så så jeg at potetriset var gult og slitent så da måtte jeg jo bare sjekke ståa under jorden på fire planter. Wow - som de har produsert! Den største poteten veier 372 gram og den minste 4 gram. :D

Så kom jeg på at bokashikomposten vi har i mellomgangen måtte komme seg ut i en pallekarm for modning. Litt dulling og stelling med det også. Det er så hjertet jubler av takknemlighet over at vi er så rike at vi har en hage der vi kan boltre oss med av alskens herligheter. Victoriatreet har fått ganske mange plommer selv om hun er ung og jeg måtte smake på tre av dem. 😋 Ja, sånn er det. <3

Det er ikke så ofte ånden kommer over meg til å skrive i bloggen for tiden. Men - i dag var en dag da jeg kom i skriveflowen og det er jo inspirerende! Denne bloggen fungerer også som en "minnebok" for meg, der jeg samler smått og stort jeg kan gå tibake til senere og som andre også kan titte på hvis noen har lyst til det. Her kommer dagens!:



                                                   

Sann historie, -ikke eldre enn noen timer gammel. Pulsen er normal, dagens strittefrisyre har falt på plass og jeg kan le av hele greien!

----------------------

Vask ikke med for varmt vann på badet når du har avansert alarmsystem i heimen. Jeg vasket og skurte med varmt vann i dusjen med døren åpen og utløste alt som fantes av alarmer! Til og med tyverialarmen hylte! (Ja, dampen sto jo helt ut i gangen så det dugget på vinduene ved siden av ytterdøren så det var nok grunnen til helvetet!).................. 😮

Stress og hår rett til værs, dusjslangen levde sitt eget liv og hele badet ble vått... pluss gangen... Niiiitrykking på knappesystemet eller hva i h….(immelens navn) …det heter på veggen der borte - uten å huske en eneste kode. Jeg klarte i hvert fall å tenke så langt at jeg åpnet ytterdøren på vid gap i det minste.

Heldigvis er alarmfirmaet kjappe med å ringe så jeg fikk en heseblesende prat med alarm-mannen og fikk instruksjoner. "For å få stoppet alarmene må du trykke på alle alarmpunktene i takene i huset! Knappen er midt under!" "Ka'?? Kor?? Det er jo en million dingser i takene i hele huset, jo!" ( Vi har tre etasjer i heimen) Han sa: "Nei, ok.. alarmene vil slutte av seg selv om en stund." "

FLOTT! " sa jeg og pustet vekselvis med magen, brystet, munn og nese og fant meg to ‘Sov-i-ro' str Medium og puttet i ørene pluss hørselsvernet som så hendig var lett tilgjengelig! Det tok faktisk en god stund før de ble tause.. - alarmene, altså!

... Og så; - ting roet seg jo og nå sitter jeg med en kopp KAFFE for å roe meg ned! (Noe som kanskje ikke er det lureste når man tenker på binyrene og stress osv....) Tar et glass vann i tillegg, jeg! ;) Det sies at det tar miiiiinst én til to timer å få stresshormonene til å roe seg etter en sånn hendelse, så jeg tror jeg tar meg en meditasjon nå - eller rett og slett skrive denne teksten på FB.... Vannet rundt om kan jeg tørke senere.. 😱

PS: DET HJELPER SIKKERT Å HEKLE LITT, SÅ DA GJØR
JEG DET ÓG, men ikke nå.................... etterpå!! 😅

Godt å få det ut!

Fortsatt god ettermiddag, alle der ute. Take care!

Om PTSD - Posttraumatisk stress lidelse.

Dette innlegget skrev jeg i 2016, men det har blitt liggende i skuffen inntil nå.

Om PTSD, kompleks posttraumatisk stress lidelse. Sånn er livet for både bloggskriveren Rina, meg og mange, mange, mange andre. Bloggskriveren beskriver lidelsen veldig godt i dette innlegget. (Klikk på Rinas lenke under og les, hvis du vil.) Vi er sterke som bjørner men samtidig 100 % i alarmberedskap, alltid på vakt og lettskremte som verdens mest sensitive mus. Denne sykdommen vises sjeldent utenpå, men man blir bare så utrolig sliten av den. På mange måter tror jeg at fysisk sykdom er lettere å snakke om enn "usynlige" sykdommer og det er en av grunnene til at jeg drister meg til å dele med dere. Hvorfor skal det være så tabu - selv i 2018? Vi ønsker jo åpenhet, gjør vi ikke? Det finnes masse info på nett om PTSD, både kompleks PTSD som jeg har og PTSD.

Bladet er tatt fra munnen, katten er ute av sekken og jeg gjør alt som står i min makt for å lære om og trene på måter å regulere og dempe varslingssystemet mitt og vet at det finnes lindring å få for alle som ønsker det. For meg og mange andre har det tatt veldig lang tid, uutholdelig lang tid. Men ved å lære seg noen strategier og teknikker for å hanskes med det blir det bedre. Men vær så snill, - ikke si BØH til meg uten å forberede meg først.. ;)

(Skal, skal ikke, skal….. jo, jeg skal dele dette!!) Vi er så mange. Og flere blir det når man tenker på alle som kommer til Norge etter å ha opplevd så mye traumatisk i hjemlandet sitt over lang, lang tid.

Vekker dette spørsmål hos deg, så ikke nøl med å spørre. Vi er så mange som lever med PTSD. Noen av oss har fått en diagnose, noe som kan gi oss en forklaring. Andre har ikke det, dessverre. Kanskje kan et innlegg som dette bety at noen kan kjenne seg igjen og søke hjelp? Åpenhet kan føles vanskelig, men lukkethet er verre.

Hvis bare ett eneste menneske kan få noe ut av å lese dette, var åpenheten verdt det.

http://baremegoglivet.blogg.no/1452366870_hva_er_ptsd.html