Hei på dere!

Nå tror jeg at jeg har fått til å endre på noe her så det går an å kommentere her på bloggen   i tillegg til på FB-siden - - forhåpentligvis. :)

Prøv veldig gjerne! Det er kjekkere med dialog enn monolog. Den første som lar blekket flyte får en god cyberklem!  :-*

Aller siste innlegg i hudserien! :D

Etter syv ukers innleggelse på Haukeland gjelder det å komme til hektene igjen og la livet normaliseres i løpet av sommeren. 10. september 2013 er ståa superflott! Vi niiinyter livet, hverandre og godværet og har det innmari bra! Takk til alle gode hjelpere og alle gode makter som fikk meg gjennom krisen. <3

                                                                            <3

HAUKELANDSACTION!

Nå er jeg øyeblikkelig ferdig med å mimre om Haukelandsoppholdet. Jeg må bare ha med meg de siste par-tre-bildene. Jeg humrer selv når jeg ser portørbildene og humring har ingen dødd av som jeg vet om, i hvert fall. :D

På slutten av Hudbyggoppholdet fikk jeg tannvondt og måtte til tannlegen på hovedbygget på Haukeland. Byggene er jo forbundet med underjordiske ganger som en annen labyrint. Altså, - jeg fikk bestilt portør for å komme meg dit jeg skulle.

Portøren hentet meg i sin portørdoning, trakket gassen i bunn så håret sto ut bak som en sopelime fra hennes hode. I svingene skiftet sopelimehåret retning avhengig av om det var høyre eller -venstresving. Den portørdamen virket veeeldig stresset! Jeg tviholdt på vesken min... og sikkert metallkaffekoppen min også som jeg forresten alltid (nesten) har med meg som en forlenget legemsdel. (Her er bildet av hvordan det så ut fra min synsvinkel) Jeg humret høyt inni meg.


Facebooknotat: Racerportøren med tresetersdoningen. Jeg sitter bakerst. Nevropasienten har ennå ikke blitt hentet! Huhei, hvor det går............. :) – her: Undergrunnen på Haukeland sykehus.

Facebooknotat: Jeg - og kjøredoningen i ventemodus. Mindre enn ett sekund senere var både Nevropasienten og Portøren på plass igjen.. ;) Jeg satt alene og småfniste imens.. – her: I de trange, lange gange under Haukeland sykehus.

Da jeg endelig var på plass hos tannlegen var det bare fryd og gammen. Han er det morsomste "pineren" jeg noengang har vært hos, så det ble en artig dag og tannen ble god igjen.

PS: Når jeg tenker tilbake trakk han faktisk en tann da jeg var hos ham!! Han må ha trukket den nennsomt og forsiktig i og med at jeg ikke husket det! :D Snakk om selektiv hukommelse!

 *Mimring slutt-NESTEN!*  ;)

Livsglede!

Mye har skjedd siden jeg startet denne bloggen i 2011. Nå er vi i det Herrens år 2017 og jeg har kommet godt i gang med målsetningene mine fra dengang.

I 2011 skrev jeg: "Andre ting som står på planen min er røykeslutt, mer fysisk bevegelse - i naturen, og være bevisst på å holde meg i min egen "flow". For meg betyr det å være i flowen at jeg virkelig er I meg selv. Være sentrert og oppmerksom på tanker, følelser, impulser og ta dette på alvor. Det er da ting flyter på en positiv måte og jeg er i harmoni og balanse."

Det har gått bra! Jeg sluttet å røyke  26. januar i 2011, så da jeg skrev mitt første blogginnlegg 22. januar var jeg bare dager fra total røykfrihet. Den røykfriheten  har jeg holdt og det er fantastisk deilig. Jeg klarte det ved å gå på røykesluttkurs hos dr. Aaserud i Bergen. En idealist og et hjertevarmt menneske. Jeg hadde hørt at han drev med røykesluttkurs, ringte til ham og spurte om hadde noen kurs på trappene. JA, sa han. Jeg starter opp ett på tirsdag! Bare kom! Jeg dro til byen til hans legekontor. Der satt det to menn og dr. Aaserud. Og så startet vi. Vet ikke hvor mange kurstreff vi hadde, men det var ikke få. Jeg fikk vite senere at han egentlig ikke hadde planlagt å ha flere kurs, men da jeg ringte og spurte arrangerte han et kurs i en fei!  Av oss deltakere var det dessverre kun meg som klarte å slutte. Jeg gikk senere på et kurs hos ham i kosthold og ernæring. Masse deilige sunne retter fikk vi smake på og mange gode råd for å leve et godt, sunt liv. Hans kone var med ham på det. Jeg er dem evig takknemlig. Han har forresten også et stort hjerte for narkomane. En ettermiddag da vi skulle på kurs dukket han ikke opp. Vi var en del folk som gikk på kurs og vi stusset jo på hva som hadde skjedd. Vi hadde heller ikke mulighet for å finne ut av hvor han var, så til slutt måtte vi bare gå. Vi fikk vite senere at en av hans narkomane pasienter hadde blitt innlagt på sykehus og at Aaserud hadde blitt med ham og satt hos ham der. Sånn er han og han ble selvsagt tilgitt. :)

Andre endringer fra 2011: Jeg trener, driver med qi-gong og taiji, går turer og er i bedre form nå enn jeg noengang har vært og det er ekstremt deilig! .. og dere.... har jeg klart å endre livsstil så klarer ALLE det! :)

Jeg har i disse årene blitt friskere, sunnere, sprekere og mer kunnskapsrik når det gjelder å sanke og bruke gode ting fra naturen, så jeg er veldig godt i gang med mine mål og det er godt! Jeg har venner med felles interesser og Håkon som også er dyktig og ivrig når det gjelder  tilberedning og konservering av det vi høster. Superkjekt! Vi er også heldige som har to kjøkken vi kan boltre oss på. 

Her et noe av det vi har hentet inn og tilberedt denne sesongen. Det ble fermentert surkål, plommesyltetøy og svisker! Ramsløk fikk jeg plukket i vår og kjærlighetsurten (løpstikke) er også et must! Sopp har det blitt lite av - foreløpig - men det kommer. Høsten er ung! :D Bær har det også blitt smått med, men ...............det kommer jo snart en ny sommer! Da skal jeg sanke tang også. "Bærekraftig liv" hadde tangkurs i sommer og det ga mersmak! God høst .. og høsting, venner! :) Lurer dere på noe, så bare spør! Kan jeg svare - så gjør jeg det. 

Atter en historie fra sykehusoppholdet.  (Greit å ha for mimring!) :D

27. april 2013 · 

Dagens pinlige rapport fra Haukeland på vei ut på permisjon! Kremt...

Jeg hadde ekstreeem høy kjærringfaktor i dag da jeg kjørte rett frem i parkeringsanlegget på Haukeland istedenfor å  svinge. Hvorfor aner jeg ikke! Det knakte og smalt noe gruelig og der sto jeg stokk fast med to hjul foran midtrabatten og to hjul bak. Betongrabatten passet liksom heeelt perfekt til bilens "kurver" mellom for- og bakhjul. Heldigvis var det rolig og få biler og folk i anlegget. To hjelpsomme sikkerhetsfolk kom meg til unnsetning. Den ene kunne ikke dy seg og sa med et glimt i øyet; - "Hadde du tenkt deg snarveien til utgangsbommen, eller??" De to heltene reddet meg i hvert fall ut av situasjonen ved at den ene satte seg i bilen og lirkekjørte bilen over mens den andre løftet bak. Jeg sto med fingrene i ørene og knep øynene igjen i tilfelle, tilfelle! Så nå kjører jeg bil med en skadet felg, et skadet dekk, men - den holder på luften - foreløpig! Flau? JA! Dokumenterte jeg det med mitt fantastiske mobilkamera?? NEI..

Den rabatten er fjernet i dag! Jeg luuurer på hvorfor..  

Rita Jacobsen

14. januar 2016 · 

Ja, jeg skrev dette i 2016 og poster det først nå. Om PTSD, kompleks posttraumatisk stress lidelse. Sånn er livet for både bloggskriveren, meg og mange, mange, mange andre. Bloggskriveren beskriver lidelsen veldig godt i dette innlegget. (Klikk på Rinas lenke under og les hvis du vil.) Vi er sterke som bjørner men samtidig i 100 % alarmberedskap, alltid på vakt og lettskremte som verdens mest sensitive mus. Denne sykdommen vises sjeldent utenpå, men man blir bare så utrolig sliten av den. På mange måter tror jeg at fysisk sykdom er lettere å snakke om enn "usynlige" sykdommer og det er en av grunnene til at jeg drister meg til å dele med dere. Hvorfor skal det være så tabu, selv i 2018? Vi ønsker jo åpenhet, gjør vi ikke? Det finnes masse info på nett om PTSD, både den komplekse typen og den "enkle" PTSD som er mer vanlig hos mennesker som har fått et enkeltstående traume i f.eks. krig. 

Bladet er tatt fra munnen, katten er ute av sekken og jeg gjør alt som står i min makt for å lære om og trene på måter å regulere og dempe varslingssystemet mitt og vet at det finnes hjelp å få for alle som ønsker det. Ja, det finnes hjelp, man kan lære seg metoder og teknikker som kan dempe "alarmen", men min erfaring etter å ha levd i 55 år er at dette er noe jeg må leve med. Det er utopi å tro noe annet. Og vær så snill, - ikke si BØH til meg uten å forberede meg først.. ;) (Skal, skal ikke, skal….. jo, jeg skal dele dette!!) Vekker dette spørsmål hos deg, så ikke nøl med å spørre. 

Jeg har fått tillatelse til å dele dette blogginnlegget av kvinnen som har skrevet det. Tusen takk, Rina.

http://www.ba.no/telys-forte-til-full-utrykning/s/5-8-249432 

Denne artikkelen stod i Bergensavisen her om dagen
Og AKKURAT sånn er det å ha ptsd, komplekst posttreumatisk stressl

Varslingssystemet i hjernen jobber på høygear, på overtid
Det sender ut varsler i hytt og pine, når de oppdager noe som kan minne om noe farlig

En stemme, ett bilde, en mann som ligner
noe jeg ikke aner hva er..
fordi når det skjedde var jeg for liten til å huske
-eller for redd
Alt kan føre til full utrykning av frykten

Og fornuften, den skjønner ingenting
For når disse tingene, de som er grunnen til alt, skjedde
-Da var fornuften skrudd av. Den lå og sov...

Forbindelsen mellom fornuften og varsleren er skrudd av
Den er borte

Det er nemlig dette urinstinktet vårt som varsler
Dette instinktet som får deg til å løpe når du møter en bjørn.
-uten å analysere så mye først..

Mitt varslingssystem er bare blitt litt overivrig
Nettopp fordi det i så mange år var så mye som faktisk var farlig
Hele tiden!

Så det nytter ikke å VITE at ting ikke er farlig lenger
Det nytter ikke å si:
"Ta deg sammen"
"bare fortell deg selv at det ikke er farlig lenger""
"prøv nå å komme over det der"
"Fortsett livet og glem det som skjedde"

For forbindelsen mellom den delen av hjernen som forstår det
Og den delen av hjernen som starter brannalarmen
FInnes ikke!

Og det finnes ingen medisiner som kan få den til å funke
Men med masse arbeid, masse masse tid og tålmodighet
Så kan man lage nye stier, lage små veier 

Så etterhvert vil kanskje varsleren roe seg ned
Men enn så lenge..

Er det hver dag full utrykning pga ett telys... 

13/4-2013

Aftenstanker..

Det har vært en fin kveld etter en rik dag. Jeg følte for å gå en tur i kveld for å nyte siste rest av soldagen før regner kommer. Jeg gikk mot vest, mot solnedgangen - nedover til den store kirkegården som ligger ved sykehusområdet. Like nedenfor Kvinneklinikken. Død - liv. Liv - død. Som for meg er ett og samme. Overganger. Innpust, utpust. Utpust, innpust.. 

På den kirkegården jobbet jeg noen sesonger i min pure ungdom og der har jeg tatt farvel med kjære som var ferdige med sitt jordeliv.

Det var vakkert, fredfylt, - noen graver hadde lykter med tente lys. Lysende gule påskeliljer sto i sterk kontrast til de massive gravstenene. Jeg passerte mine barns oldeforeldres grav. De som var borte lenge  før mine barn ble født..

Fugler kvitret travelt i kveldingen, og jeg var trygg..  og alene, det jeg kunne se.

Jeg kjente etter om jeg var redd. Jeg var ikke det. Jeg hadde vært litt redd hvis jeg hadde gått på veien nedenfor kirkegården der jeg hørte noen menn som kranglet. Jeg valgte stiene innenfor de vakre smijernsgjerdene..

Der og da på den store, fredelige kirkegården var det minnestener over levd liv, vårtravle fugler og meg. Jeg hadde ingen følelse av at noe var skummelt eller skremmende. 

Og jeg kom til å tenke på et dikt jeg er veldig glad i.

-------------

Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der.
Jeg sover ikke
Jeg er de tusen vinders blåst
Jeg er snøkrystallers frost.
Jeg er morgensol i duggvåt eng
Og høstregnet som væter kinn.
Når du våkner opp i morgenstille
Er jeg de tusen fuglevingers sus.
Når du sovner inn i nattens silde
Er jeg de milde stjerners lys.
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der.
Jeg døde ikke.. 

--------------

Slik følte jeg det. De døde ikke, de er. Vi dør ikke, vi er. 

Jeg vandret tilbake forbi Årstad kirke som er så vakker. Forbi Kvinneklinikken og de andre sykehusbygningene til jeg kom til Hudbygget. Solen hadde gått ned og i mørket så jeg opp på Ulrikens topp der det lyste i rødt til blått til grønt. Et vakkert syn mot den indigoblå himmelen. Da jeg ringte på ringeklokken slik at noen kunne låse meg inn kom det et ambulansehelikopter i lav høyde rett over meg klar for landing på den store, nye landingsplassen ved Sentralblokken. Jeg så rett opp i helikopterets gule metallbuk, holdt meg for ørene for den høye, roterende lyden og tenkte et øyeblikk over kontrastene mellom stille og storm, storm og stille. Livets brå skiftninger.. 

--------------

Hudhistorie!

Det er mye man kan bruke en blogg til, f.eks. til å ta vare på gamle minner. :)

I mars 2013 ble jeg akutt innlagt på Haukeland sykehus, Hudavdelingen,  med et alvorlig eksemutbrudd over mesteparten av kroppen. De tok godt vare på meg og pleiet meg etter alle kunstens regler. Det ble et opphold på ca 7 uker. De siste par ukene var jeg såpass at jeg kunne gå turer i vårværet og ta meg noen svippturer hjem til Os. Jeg hadde bilen med meg under hele oppholdet og den var grei å ha da. :)

Det ligger noen Facebookinnlegg rundt om som jeg har lyst til å ta vare på.  Kanskje noen får noe å fnise av. ;)

"Parkeringsopplegget på Haukeland sykehus og jeg er ikke perlevenner! Mye surr........   og det er vel strengt tatt ikke andre sin feil, men en kombinasjon av lettstressa meg full av kortison (kamp/flukt-hormon i pilleform) og parkeringsansatte som har jobbet her i en mannsalder og som blir irritert hvis man ikke helt oppfatter det de mumler og tenker med én gang. ;)  

Jaja, etter en slik økt i dag skulle jeg tilbake til bilen som sto parkert under tak ved Sentralblokken,  (ikke langt fra der jeg og bilen sto bom fast på midtrabatten på lørdag), og da jeg skulle kjøre fant jeg ikke lommeboken. Så - ut av bilen med meg, tilbake til parkeringsmannen som ikke hadde sett den, --- full fart gjennom striregnet ned på Hudbygget, opp trappen tre etasjer til rommet mitt - ingen lommebok! Tilbake igjen til bilen, satte meg inn og tok en ekstra titt og der lå den - under passasjersetet! Puh! 

Så kjørte jeg ut og gjennom krysset mot Danmarksplass. Da hørte jeg et smell og kom på at jeg hadde lagt min stormsikre og tunge vrengesikre paraply  på taket før jeg kjørte! (Metallkaffekopper, mobiler og paraplyer og sånt pleier å havne der!) Jeg måtte kjøre videre til første busstopp, kjørte bilen inn i busslommen, satte på nødblinken og løp tungpustet tilbake mot krysset. (jeg kjenner at formen er laaangt fra det den var for fem uker siden!) Der lå paraplyen nær midtlinjen i veien som var sterkt trafikkert! Jeg smatt ut i en luke med livet som innsats, plukket opp paraplyen, smatt inn igjen og løp ned til bilen - våt som en kråke og med adrenalinnivå som en... (nå kom jeg ikke på noe som har ekstremt høyt adrenalinnivå)... :-/ Det var i hvert fall veldig bra at Bergens tyngste paraply ikke traff ruten på bilen bak da den falt fra biltaket! 

Men - alt gikk bra, og nå sitter jeg i pyjamasskjorten - med alle knapper intakt (.. tror det er første gang, fordi får man utlevert en pyjamasjakke med mer en to-tre knapper i er man superheldig!.. :)  ) og nyter siste kvelden som pasient. Nysmurt, brun (rosa?) og eksemfri! 

Syv uker har gått som en røyk. (Ja, jeg husker hvor lang tid det tar å røyke en røyk!) Jeg er takknemlig for all god hjelp, men håper og tror at det er første og siste gang jeg trenger innleggelse her..    :)"

Fordi jeg elsker deg