13/4-2013

Aftenstanker..

Det har vært en fin kveld etter en rik dag. Jeg følte for å gå en tur i kveld for å nyte siste rest av soldagen før regner kommer. Jeg gikk mot vest, mot solnedgangen - nedover til den store kirkegården som ligger ved sykehusområdet. Like nedenfor Kvinneklinikken. Død - liv. Liv - død. Som for meg er ett og samme. Overganger. Innpust, utpust. Utpust, innpust.. 

På den kirkegården jobbet jeg noen sesonger i min pure ungdom og der har jeg tatt farvel med kjære som var ferdige med sitt jordeliv.

Det var vakkert, fredfylt, - noen graver hadde lykter med tente lys. Lysende gule påskeliljer sto i sterk kontrast til de massive gravstenene. Jeg passerte mine barns oldeforeldres grav. De som var borte lenge  før mine barn ble født..

Fugler kvitret travelt i kveldingen, og jeg var trygg..  og alene, det jeg kunne se.

Jeg kjente etter om jeg var redd. Jeg var ikke det. Jeg hadde vært litt redd hvis jeg hadde gått på veien nedenfor kirkegården der jeg hørte noen menn som kranglet. Jeg valgte stiene innenfor de vakre smijernsgjerdene..

Der og da på den store, fredelige kirkegården var det minnestener over levd liv, vårtravle fugler og meg. Jeg hadde ingen følelse av at noe var skummelt eller skremmende. 

Og jeg kom til å tenke på et dikt jeg er veldig glad i.

-------------

Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der.
Jeg sover ikke
Jeg er de tusen vinders blåst
Jeg er snøkrystallers frost.
Jeg er morgensol i duggvåt eng
Og høstregnet som væter kinn.
Når du våkner opp i morgenstille
Er jeg de tusen fuglevingers sus.
Når du sovner inn i nattens silde
Er jeg de milde stjerners lys.
Stå ikke ved min grav og gråt
Jeg er ikke der.
Jeg døde ikke.. 

--------------

Slik følte jeg det. De døde ikke, de er. Vi dør ikke, vi er. 

Jeg vandret tilbake forbi Årstad kirke som er så vakker. Forbi Kvinneklinikken og de andre sykehusbygningene til jeg kom til Hudbygget. Solen hadde gått ned og i mørket så jeg opp på Ulrikens topp der det lyste i rødt til blått til grønt. Et vakkert syn mot den indigoblå himmelen. Da jeg ringte på ringeklokken slik at noen kunne låse meg inn kom det et ambulansehelikopter i lav høyde rett over meg klar for landing på den store, nye landingsplassen ved Sentralblokken. Jeg så rett opp i helikopterets gule metallbuk, holdt meg for ørene for den høye, roterende lyden og tenkte et øyeblikk over kontrastene mellom stille og storm, storm og stille. Livets brå skiftninger.. 

--------------