Refleksjoner på en lørdag..

Det er lørdag i min verden også, men i min "selvvalgte" boble virker den litt anderledes enn før. Det føles som en slags klostertilværelse, kanskje, og akkurat tanken på (periodevis?) tilbaketrekning fra den  pulserende normalverdenen er ikke ny for meg. Jeg har mange ganger tenkt på at det hadde vært en deilig ting å gjøre, men jeg tror faktisk at min måte er like effektiv. Det handler om å kjenne etter når behovet for tilbaketrekning, refleksjon og kontemplasjon kommer og ta det på alvor.

I denne perioden av mitt liv er jeg av forskjellige grunner satt ut av min vanlige drift, og det er på ubestemt tid. Det har vært og er tungt, - men jeg er ikke den som gir opp. Etter noen uker i "vakuum" har jeg nå begynt å gripe tak i konstruktive ting å gjøre - for meg selv. Denne bloggen er en av tingene, å ta opp igjen meditasjon, visualisering og affirmering er en annen. Det styrker meg og jeg begynner å finne igjen kjernen og kreativiteten i meg igjen. Det gjør godt! Jeg tar gjerne imot råd fra andre, men til syvende og sist vil jeg gjøre det på min måte. Det er bare jeg som virkelig vet hva som er godt for meg.. Jeg stoler på min indre viten. Og tar jeg feil, finnes det lærdom i det også. Andre ting som står på planen min er røykeslutt, mer fysisk bevegelse - i naturen, og være bevisst på å holde meg i min egen "flow". For meg betyr det å være i flowen at jeg virkelig er I meg selv. Være sentrert og oppmerksom på tanker, følelser, impulser og ta dette på alvor. Det er da ting flyter på en positiv måte og jeg er i harmoni og balanse.

Nå kan dette kanskje virke veldig egosentrisk? Jeg ser det ikke slik. Jeg har ikke mye å gi andre før jeg har det godt selv. Jeg har faktisk ikke energi til det når jeg selv er nede. Det blir som flyvertinnene sier i sin demonstrasjon før flyet letter. Finn oksygemasken og ta den på deg selv først, og SÅ kan du hjelpe andre. Det er mye i det. Man gjør ikke mye nytte for seg om man i sin iver etter å gjøre noe for andre dør av oksygenmangel selv først?

Så det er det jeg gjør nå. Jeg spør meg selv hver dag: Hva godt kan jeg gjøre for meg i dag? Det har ikke vært bare, bare å komme dit at jeg kunne stille meg selv det spørsmålet. Nei, først måtte jeg gjennom uker og måneder med frustrasjon over alt jeg ikke hadde energi til å gjøre. Jeg burde ditt, og burde datt, og hadde lyst til ditt, men orket ikke. Dårlig samvittighet over alt mulig. Men - slike tanker sliter en ut!

Nå har jeg godtatt at ting tar tid, - det berømte ttt. Jeg tar ett steg av gangen. Jeg er så god jeg kan mot meg selv og klapper meg selv på skulderen ofte. Jeg gleder meg vilt til jeg blomstrer igjen og kan dele glede og overskudd med mine kjente og kjære. Jeg må bare gi meg selv litt styrkende gjødsel først og la det det få spre seg til alle krinkelkroker i meg. Det er jo vår og snart sevjestiging, og kanskje regnet gir meg krøller i håret? :)

Veien blir til mens man går, sies det, og det er noe i det. Livet er uforutsigbart, og av og til må man ta noen stikkveier eller rett og slett ta seg en real pause. Retrett er ikke mulig og for min del heller ikke ønskelig.

Kjære meg/dere. Det er rart med slik blogging. Jeg deler av mine tanker og føler at jeg snakker til meg selv. Kanskje noen leser det, og kanskje noen til og med får noe ut av det eller synes det er verdens verste møl, - men uansett, sånn eller slik - det viktigste for meg nå er at det føles som en god ting å gjøre. :)

  Carpe diem - på den måten det føles aller best å gjøre det. ❤

                                                                    

http://www.youtube.com/watch?v=FYgOeUlX3PA&feature=player_embedded#!